Felles forståelse

Han ga henne en essaysamling. Hun ga ham ei bok om Afrika. 22 år seinere er Kristin Clemet (55) og Michael Tetzschner (58) fremdeles sammen.

Den første boka Civita-leder Kristin Clemet (55) ga i gave til Høyre-politiker Michael Tetzschner (58) var André Brinks «En lenke av stemmer». Det var boka som ga henne et varmt bilde av et rasedelt Sør-Afrika hun hadde vokst opp med å hate.

Den første boka han ga henne var «Tanke og mistanke», en essaysamling redigert av litteraturprofessor Asbjørn Aarnes, «til belysning av fornuftskrisen i vår tid». Hun stusset litt over den gaven.

Men noe må ha funket, boka eller mannen eller begge deler. I våres giftet de to seg, etter 22 år som kjærester. Nå vandrer de begge fram og tilbake foran de vidstrakte bokhyllene i kjelleren mens de korrigerer hverandre, utdyper hverandre eller fullfører hverandres setninger.

Forklaringen bak «Tanke og mistanke» var egentlig bare at Tetzschner alltid er begeistret for det siste han har lest. Og at han liker å lese filosofi.

- ?Det er fint å oppleve hvordan mennesker alltid har balet med de samme grunnleggende problemstillingene.

Han er glad i Søren Kierkegaard.

- ?Jeg liker tanken om at mennesket ikke bare er en eksistens. Så mye av det vi gjør er å ligne andre. Det er fint, for vi er avhengig av samarbeid. Men Kierkegaard advarer mot å utslette seg selv. Man må finne sin kjerne. Det gjør man sjelden før man har hatt en eksistensiell krise.

Hvordan står det til med hans egne kriser? Tetzschner drar på det.

- ?Jeg har vel vært uforskammet heldig med mye i livet.

- ?Du har nå hatt litt motgang også, skyter ektefellen inn.

- ?Og det er ikke så dumt å vite hva motgang er.

Selv var hun i ideell ung og uferdig alder da hun oppdaget Agnar Mykle.

- ?Mykle brøt konvensjoner og søkte frihet. Jeg var student og så mye av meg selv i de unge menneskene han skildret. Nå er jeg sikrere.

Nå har hun mer moro med Dave Eggers' selvironiske «Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk». Clemets utgave er en slitt pocketbok med gule post-it-lapper inni, der hun har notert med ørsmå bokstaver alt hun syntes var gøy.

- ?Hele konseptet er så morsomt. Han skriver historien om seg selv, men kommenterer den også, og påpeker hvor patetisk han selv oppfører seg.

På sitt unge og uferdige stadium fikk Tetzschner med seg Bjørneboe og Sandemose. Det er en han glad for.

- ?Bjørneboes «Jonas» viser hvor kaldt det kan bli når systemet svikter, og at det eneste som hjelper til sist er kjærlighet. Jeg tenker det er mye vi i dag kaller omsorg, som egentlig er oppbevaring.

Det er Tetzchner som har lagt opp systemet. Sakprosa er sortert på fag, skjønnlitteraturen alfabetisk.

- ?Så da min sønn spurte etter Kafka i går, brukte jeg tre sekunder på å finne den, takket være klassifiseringen.

- ?Men her står det en kokebok blant historiebøkene, påpeker Clemet.

- ?Så helt kontroll har du ikke.

Tetzschner fortsetter ufortrødent:

- ?Her har vi lagt opp en kunnskapsvegg til barna, med pc, oppslagsverk og fagbøker, noen av dem til skrekk og advarsel. Mao, Stalin, LOs historie ...

- ?Har du lest den, Michael?

- ?Jeg har bladd i den.

Seinere, ved bordet på det luftige kjøkkenet, er samtalen blitt en duett, eller en kanon, om politikk og politikere.

- ?Man leser seg ikke til et politisk syn, sier Tetzschner.

- ?Men det var flere politiske bøker som inspirerte meg da jeg var yngre, sier Clemet.

- ?Jeg hadde ingen tro på at man kunne bruke mennesker som brikker i planleggingen av samfunnet. Lars Roar Langslet ble viktig for meg. Han mente likeverd var viktigere enn likhet.

Tetzchner husker ungdomsmøtet med John F. Kennedy.

- ?Jeg er oppvokst i systemkonflikten mellom diktatur og demokrati, øst og vest. I en tid da selv vår egen Ragnar Frisch trodde Sovjet hadde en bedre økonomisk modell enn oss, var det fint å lese Kennedy som motvekt.

Clemet trekker fram «Hambro om Hambro».

- ?C.J. Hambro var en fargerik skikkelse som betydde mye i sin tid og som holdt fast på det han mente i avgjørende situasjoner. Men det kommer nok ut litt for mange politiske biografier, og ikke alle har noe å si. Bård Vegar Solhjell kan roses for å ha skrevet en bok som handler om politikk og ikke bare om ham selv.

- ?Noen er vel raske til å gi ut sine memoarer, mener Tetzschner.

- ?Det må gå an å si at ikke alle bøkene til Thorbjørn Jagland holder like høy kvalitet. De fleste politiske selvbiografier er uutholdelig selvforherligende. Men Haakon Lies memoarer er interessante.

Det er Clemet som er krimleseren av de to.

- ?Michael synes nok jeg er litt lettbent.

En liten, sjelden sjenerthet smetter over ansiktet hennes.

- ?Han er den som leser mest, og som fordyper seg i store verk. Og så husker han alt.

Men ofte møtes de. Nå har hun overtatt Hans Falladas «Alle dør alene» etter ham. Ektemannen var begeistret.

- ?Han var en tysk, venstreorientert forfatter som fikk skriveforbud da Hitler kom til makten. Han beskriver nedgangstiden før krigen gjennom en mann som må selge fem dresser hver dag, ellers mister han jobben ...

- ?Ikke si mer, jeg skal jo lese den!

- ?Du vil ikke tro hva han får seg til å si og gjøre ...

- ?Michael!

Clemet holder seg for ørene. Iblant går det bøker andre veien også. «Hjertets kar» av Benoîte Groult var det hun som ga Michael med en gang etter hun hadde lest den.

- ?Det er en liten perle av en kjærlighetsroman, om en stor, ulovlig lidenskap. Jeg gråt da jeg leste den. Jeg kan gråte av historier om kjærlighet, eller om mennesker det er veldig synd på.

På kjøkkenbordet ligger «Alle dør alene» og «Hjertets kar» sammen med «En lenke av stemmer» og Aarnes' essaysamling. Clemet ser på de fire forskjellige forsidene.

Hentet fra: dagbladet.no
Remi Lurud

- Det beste minnet for meg var 21. juli i fjor

I fjor reiste over om lag 600 engasjert AUF-ere til sommerleiren som har pågått siden 70-tallet. Som årene før spilte de fotball, hørte på taler, diskuterte politikk på Utøya.

Jonas Gahr Støre var på besøk, spilte fotball. Gro Harlem Brundtland talte til en full  storsal.
Men fra 22. juli 2011 klokken 17.22 blir Utøya aldri den samme.
Bildeserien over viser hvordan Utøya var 21. til 22. juli i fjor.

Det er slik mange vil huske sommerleirene.
Aftenposten har spurt syv AUF-ere som overlevde om deres beste minne fra Utøya og hvordan de ønsker at Utøya skal bli i fremtiden.

Eskil Pedersen (28):

- Hva er ditt beste minne fra Utøya? - Følelsen av å tilhøre et fordomsfritt fellesskap. Alle er ikke like, men alle respekteres og inkluderes mer enn noe annet sted. For politiske interesserte ungdom er Utøya stedet å være, sentrum av det politiske Norge i en uke. Kombinasjonen av politikk og sommer- og ungdomsglede er jeg heldig som har fått oppleve i ungdomstida mi.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- AUF er en demokratisk organisjon hvor flertallet bestemmer. AUF har hatt grundige debatter i sentralstyret og landsstyret og enstemmig gått inn for gjenreisningen av Utøya. I den prosessen lytter vi til alle berørte og til våre medlemmer. Jeg føler meg trygg på at vi finner løsninger som ivaretar behovet for et sted å minnes, samtidig som nye ungdommer kan oppleve det fine Utøya har skapt i over 60 år hittil.

Prableen Kaur (19):

- Hva er ditt beste minne fra Utøya?- Mitt beste utøyaminne er fra valgkampsamlingen til AUF i Oslo i juni i 2011. Bestevennen min og jeg hadde en lang, fin og dyp samtale på bryggen.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- Det er mange hensyn å ta, og kanskje det riktig å bruke tid. Personlig håper jeg at vi aldri gir opp Utøya. Jeg håper det kan være et sted hvor man kan drive med politikk, men også minnes det som skjedde.

Tonje Brenna (24):

Hva er ditt beste minne fra Utøya?- Mitt beste minne fra Utøya er ikke en bestemt hendelse eller situasjon. Det er mer en følelse. Når isen går på vårparten og sola titter frem, får jeg en veldig trang til å dra til Utøya. Det er nesten som når Ronja Røverdatter sier at hun må rope sitt vårskrik. En sånn trang får jeg etter å dra til Utøya. Og hvert år, når jeg første gangen om våren sammen med andre AUFere setter beina mine der ute, føles det litt som. Komme hjem eller til et annet sted man er glad i.
Jeg håper mange AUF-generasjoner får mulighet til å skape nye minner på Utøya i fremtiden, til tross for det som skjedde 22. juli. Tonje Brenna.
Utøya for meg er mange spennende mennesker, nye og gamle bekjentskaper, kreative, engasjerte og utålmodige mennesker som møtes med en overbevisning om at vi sammen kan redde verden. Fellesskapsfølelsen er enormt sterk. Sang rundt leirbålet, diskotek, konserter, debatter, grilling og selvfølgelig også en masse arbeid som gjennomføres på dugnad. På Utøya blir man på sett og vis et lite samfunn der alle bidrar med sitt for å få det til å gå rundt.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- Utøya har vært et viktig sted for arbeiderbevegelsen i mange år. Jeg håper at AUF også fremtiden vil kunne bruke Utøya som leirsted, der unge sosialdemokrater treffes, diskuterer politikk, får de nye ideene, stiller krav til regjeringen, møter nye venner og er engasjert. Jeg håper mange AUF-generasjoner får mulighet til å skape nye minner på Utøya i fremtiden, til tross for det som skjedde 22. Juli. Jeg tror ikke det skjer i morgen, men på sikt tror jeg at når AUF bestemmer seg for det, så kan AUF få det til.

Bjørn Magnus Ihler (21):

-Hva er ditt beste minne fra Utøya?Det beste minnet for meg var 21. juli i fjor. Jeg hadde vært i England ett år, og kom tilbake til Utøya. Her traff jeg venner jeg ikke hadde sett på lenge. Det tok meg 3-4 timer bare å komme opp bakken, det var så mange å hilse på og snakke med.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- Slik jeg ser det er det to former for Utøya: Det ene er det fysiske stedet, det andre er sommerleiren. Det fysiske stedet kan bli et minnesmerke, et sted til ettertanke. Det var her folk ble henrettet. Det er viktig med sommerleir – men den kan være et annet sted. Politikk har ikke noen geografiske betingelser.

Tore Sinding Bekkedal (24):

- Hva er ditt beste minne fra Utøya?- Det er vanskelig å svare på, for jeg tror det nesten aldri er enkelthendelser som knytter en til steder. Liksom byen jeg bor i - og hytta. Jeg tror det stammer fra atmosfæren og betydningen - det består av summen av alle minnene jeg selv har - og stedets betydning for en viktig bevegelse - ikke enkelthendelser. Om jeg skal måtte hente frem noe, må det være de ivrige meningsbrytningene rundt bålet om kvelden. Det er mange meninger om det meste, og med så mange veldig forskjellige mennesker kan diskusjonene fort bli veldig spennende og enormt givende.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- Det har vært en tendens til å avpolitisere hendelsen og oss. At jeg først skal bli forsøkt myrdet for å være sosialist - og deretter oppleve at jeg blir fortalt at jeg ikke skal "blande inn politikk", føles som en dobbel urett. Det vi tror på var grunnen for at vi ble et mål! Organisasjonen og stedet representerer en trussel mot Breivik og hans likesinnede - en trussel det er viktigere enn noensinne å maksimere. Ikke bare bygger vi sosialdemokratisk politikk, men vi jobber for å vinne folks tillit til den i et demokrati.
Utøya vil aldri bli det samme, men samtidig vil de være viktigere enn noen gang. Tore Sinding Bekkedal
Noen få har snakket om at Utøya skal bli en slags "minnelund". For meg er det overhodet ikke å hedre de falne - det vil snarere gjøre stedet til et trofé til Breivik. Utøya-leirene vil aldri bli det samme, men samtidig vil de være viktigere enn noen gang.

Silja Kristianne Uteng (22):

-Hva er ditt beste minne fra Utøya?Mitt beste minne er konglekrig på Kjærlighetsstien. Det tror jeg har skjedd to år på rad. På Kjærlighetsstien er det masse kongler, så kommer man gåendes i en gjeng – så begynner noen å kaste kongler. Da må man bare kaste tilbake, noen kaster ganske hardt – men er man med på leken får man tåle steken.
- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
Jeg vil ta Utøya tilbake, men jeg ser ikke for meg at det skjer på noen år. Ting vil for alltid være annerledes, men jeg håper at vi til slutt kan bruke øya slik den alltid har blitt brukt. For meg er det viktig at vi har Utøya.

Eivind Rindal (27):

- Hva er ditt beste minne fra Utøya?- Det er så mange gode minner, det er vanskelig å plukke ut ett. Men jeg husker første gang jeg satte min fot på Utøya. Internasjonalen ble spilt på høytaleranlegget, det var røde flagg over alt – jeg tenkte om jeg var kommet til det sosialistiske paradis på jord. Ellers tror jeg den beste følelsen er å nynne en arbeidersang, se utover Tyrifjorden på en av leirens siste kvelder og se sola stige opp over det speilblanke vannet, og tenke på de gode opplevelsene og vennene man har fått på leiren.

- Hva ønsker du at skal skje med Utøya i fremtiden?
- Det kommer til å ta tid, men det er viktig at AUF velger å holde på Utøya, og gjenerobrer den. Det er ikke realistisk å få en erstatning til Utøya – den har en egen atmosfære, det er vårt sted – i enkelte familier har det å reise på Utøya vært noe man har gjort i generasjoner. Det er mange vonde minner, men jeg mener vi må kombinere respekt med glede og livsmot. Vi skal minnes, men vi må også se fremover og lege de sårene vi fikk. Jeg har i år vært på Skeiv Ungdoms sommerleir, det er en del av sommeren for meg. Jeg håper ikke foreldre er for skremte til å sende ungdom på sommerleir

Hentet fra: aftenposten.no

 Remi Lurud

«Little Steven» inviterte til rock and roll-fest

(VG Nett) Før konserten på Valle Hovin inviterte «Lilyhammer»-stjernen Steven Van Zandt sine norske kollegaer til fest. 
Artisten inviterte selv skuespillerne fra «Lilyhammer»-serien til en forfest backstage, som han kalte for «Little Stevens underground garage» med undertittelen «Maximum rock and roll».

- Jeg måtte bare invitere alle i dag. De er min norske familie, så når jeg er i Norge vil jeg naturligvis se de mest mulig. Norge er som mitt andre hjem nå, sier han til VG Nett.

Helt fornøyd med været er Van Zandt imidlertidig ikke.

- Hva skjer med at det regner? Jeg er overrasket, det var jo en så fin dag tidligere i dag! Men jeg tror ikke det kommer til å ha så mye å si. I regn eller sol, vi spiller uansett.
- Ikke overrasket

Marian Saastad Ottersen var på forfesten og er ikke overrasket over at Steven van Zandt har invitert til fest.

- Jeg og samboeren min var på Bruce-konsert i Los Angeles når de spilte der. Vi var først i New York der vi ble invitert hjem til Steven, og etterpå inviterte han oss med til konserten de skulle spille i LA. Da ble samboeren min og jeg invitert backstage og fikk møte Bruce og hele bandet.

Ottersen har vært på flere av konsertene og kjenner godt til Van Zandts påfunn.

- Det er veldig typisk Steven å invitere alle. Vi er blitt som en stor familie, sier hun.

Steinar Sagen har kommet for å se Van Zandt og har drømmer om å danse på scenen med artisten.
- Jeg er mest fan av Steven. Jeg er ikke megafan av Bruce. Men jeg blir veldig lett revet med, men det er mer av stemningen, og ikke musikken som gjør det. Min største drøm er å bli dratt opp på scenen for å danse til «Dancing in the dark»!

Uoppklarte rykter

Det er tidligere vært rykter om at Bruce Springsteen og Van Zandt skal opptre på 22. juli-minnemarkeringen på Rådhusplassen.

Van Zandt vil fortsatt ikke bekrefte ryktene.

- Vi diskuterer fortsatt om vi skal spille i morgen. Vi får se, vi får se! ler han.

- Tror du at Bruce Springsteen ble en enda større Norgesvenn etter at du spilte i Lilyhammer?

- Jeg tror ikke det går ann å være større enn Bruce er i Norge! Han har mange fans her, og jeg er veldig entusiastisk for konserten vi skal spille i dag.

Over 40.000 har tatt turen til Valle Hovin i hovedstaden for å få med seg den første av tre utsolgte Bruce Springsteen-stadionkonserter i Norge.

Hentet fra: vg.no

Remi Lurud

Tyvene herjer utenfor fornøyelsesparken

Parkeringshuset skrått overfor Liseberg i Göteborg er første fellen bilister møter på utenlandsturen.
- Denne garasjen er en gjenganger, både når det gjelder tyverier av verdier fra bil og tyverier av bil, sier kommunikasjonsrådgiver Jan Ivar Engebretsen i NAF.

Også forsikringsselskapet If advarer:

- De aller fleste innbruddene skjer i Göteborg, en by svært mange nordmenn er innom, sier utenlandssjef hos If Skadeforsikring, Jens Gravdal.

Daglige innbrudd

Selskapets informasjonsdirektør Jack Frostad forteller at det ikke går ikke en eneste dag uten at selskapet får meldinger om innbrudd i biler i Göteborg:

- For kort tid siden var det i Göteborg en norsk bileier som kom ut til bilen sin som sto godt parkert på fire murblokker. Bilen var tømt, hjulene tatt og ekstrautstyret plukket av.

Frostad sier at tyvene som opererer i parkeringshusene ved fornøyelsesparken Liseberg er så raskt inne i bilene at overvåkningskameraene ikke klarer å fange hva som skjer.

- Mange nordmenn mener nå det er tryggere å parkere ute i gatene rundt Liseberg mens de er inne på besøk, sier informasjonsdirektøren i If.

Uansett hvor du setter bilen i ferien, minner Norges Automobil-Forbund og If på hvilke forholdsregler du bør ta for å unngå knuste ruter og tyverier:

- Ta med verdisakene, hver gang du forlater bilen. Her er nok enkelte for sløve, sier Engebretsen.

- Åpne hanskerommet

Han tenker på slikt som GPS med holder i frontruten, barnas DVD-spiller, mobiler og kamera, men også jakker og vesker.

Mange som kontakter NAF om ferieinnbrudd i bilen, forteller at tyvene ikke fikk med seg noe - fordi de ikke hadde etterlatt noe av verdi i kupeen.

- Det er viktig også å vise at man ikke har noe å skjule, sier Jan Ivar Engebretsen.

Han oppfordrer feriebilister til å la hanskerommet stå åpent og rulle bagasjetrekket fra, hvis man har stasjonsvogn. Særlig om natten må det være synlig, at bilen er helt tom.

- Den minste ting som kan tyde på at det er verdisaker i bilen vil vekke tyvenes nysgjerrighet og friste til innbrudd, sier Jack Frostad i If.

Engebretsen oppfordrer også bilister til å ta med seg bilens «pass» - vognkortet - hver gang de forlater bilen.

- Skulle bilen bli stjålet, er det vognkortet som overfor politiet dokumenterer alle data på bilen, sier Engebretsen.

Hentet fra: vg.no
Remi Lurud

Skulle fjerne tau i propellene - endte på sykehus

En 66 år gammel mann er brakt til sykehus i Bergen etter at han falt i sjøen ved Salhuskaia.
- Mannen var bevisstløs da han ble hentet opp av vannet, men pustet selv etter å ha fått hjerte- og lungeredning av folk på stedet, opplyser operasjonsleder Gustav Landro i Hordaland politidistrikt til NTB.

- Ulykken skjedde da han skulle ta bort noe tau som hadde satt seg fast i propellen på båten hans, sier Landro.

Mannen ble brakt til Haukeland universitetssjukehus i Bergen, men i 20-tiden var skadeomfanget fortsatt ikke kjent.

Mannen ble observert flytende i sjøen og tatt opp på land av fastboende i området som påbegynte hjerte- og lungeredning.

I 18.35-tiden ble det meldt at han pustet for egen hjelp.

Hentet fra: vg.no
Remi Lurud

- Gråter mens jeg skriver talene

23. juli i fjor på Sundvolden satt en samlet pressekorps og ventet på Pedersen. Hva skulle han si knapt et døgn etter terrorangrepet? AUF-lederen hadde ett budskap.

- Vi skal tilbake på Utøya, sa han i sin tale.
Nå har det gått ett år, og AUF skal tilbake. Pedersen sier det betyr mye for ham å være på Utøya 22. juli. Han håper AUF-erne vil føle at det er et trygt og godt sted igjen. Men Utøya tas ikke tilbake i morgen.
- Jeg er glad jeg sa det den gang, og jeg er glad vi nå reiser tilbake, det er et kraftig manifest på at vi vant, han tok ikke fra oss fellesskapet og AUF. Men at vi reiser ut nå er ikke beviset på at vi har tatt Utøya tilbake. Vi har beveget oss mange små skritt, og vi må vi gå både store og små skritt for å nå ambisjonen om å ta øya tilbake, forklarer han.
- Gruer du deg til i morgen?
- Nei. Jeg gjør ikke det. Jeg har egentlig ikke gruet meg til noe jeg har gjort etter 22. juli, men det er ikke noe jeg ser frem til med glede, sier Eskil Pedersen.

Lettrørt

Han sitter på kontoret sitt i AUFs lokaler i Oslo. Med utsikt til Regjeringskvartalet og en innpakket høyblokk, jobber han med talene han skal holde i morgen. For nøyaktig ett år siden var han en fersk AUF-leder som tok i mot Jonas Gahr Støre på «årets vakreste eventyr», AUF-leiren på Utøya.
Nå jobber han med å finne ord som skal trøste og lindre, ord som skal oppsummere, ord som ikke bare skal gi håp til AUF’erne, men også til hele nasjonen.
- Jeg har blitt veldig lettrørt etter 22. juli. Når jeg nå skriver talene tenker jeg igjen på menneskene vi har mistet, jeg hører på sanger med tekster som gir mening etter 22. juli. Mens jeg skriver så gråter jeg litt. Det er ikke vanskelig å komme i sorgmodus, det er der hele tiden. For meg er det en fin måte å bearbeide følelsene på, sier Pedersen.
- Det er uvirkelig at det har gått ett år. Det føles kort, men også som en evighet. Jeg ser for meg dem som ble drept – at det er ett år siden jeg snakket med dem, så dem, det er uvirkelig. Men selve dagen er langt vekk, det har vært et intensivt år, sier han.

- Redd for å ikke få tid til følelser

Da kong Harald holdt en tale en måned etter terrorangrepet sa han at alle ord var brukt opp. Det tenker Pedersen på nå. Ett år etter, hva mer er det å si?
- Det handler ikke om å si ting som er sagt før på en enda penere måte, men å si ting som er viktig på den dagen. Jeg ønsker å takke de berørte i Regjeringskvartalet, det har blitt mye fokus på Utøya. Også vil jeg snakke om menneskene som ble drept, jeg vil være mer personlig. På Utøya vil jeg tale til AUF’erne, si noe om at det er lov å være på ulike steder følelsesmessig, sier Pedersen.
AUF-lederen skal følge et stramt program på ettårsmarkeringen for 22. juli. Han skal være med på kransenedleggelse i Regjeringskvartalet, holde tale i domkirken, reise på Utøya, tale, møte pressen, være med på kransenedleggelse med berørte familier og delta på minnekonsert i Oslo.
- Jeg er litt redd for å våkne mandag morgen og føle at 22. juli bare ble jobb, at jeg ikke fikk kjent på følelsene mine. Jeg er opptatt av at jeg skal få litt tid til refleksjon rundt min egen sorg og mine opplevelser. Jeg tror når jeg sitter i bakken på Utøya i morgen, og hører på konsertene der, så tror jeg det blir sterkt, sier han.

Mange milepæler

Han gruer seg ikke til markeringen 22. juli, men på samme tid blir det godt at den dagen nå kommer.
- Da rettssaken var ferdig kjente jeg en enorm lettelse. Det var en byrde som lettet fra mine skuldre. Jeg kjente ikke på det mens det pågikk, men det var tyngre enn hva jeg hadde trodd. Jeg tror ikke det vil kjennes så lettende å være ferdig med ettårsmarkeringen, dette er mange milepæler – dette er en av dem. Når den er ferdig, så tror jeg det vil føles litt godt. Det er noe fint ved å markere, det var ikke noe fint med rettssaken, sier Pedersen.

Hentet fra: aftenposten.no
Remi Lurud

Det er 40 grader, klærne er minimale og svettemengden enorm

(Dagbladet God torsdag): «Armer samlet. Fingre unntatt pekefingre foldet. Kroppen ned, beinet opp.» En myndig stemme messer kortfattet på engelsk. De samme befalingene, gang på gang. «Strekk deg fram, pek fingertuppene mot speilet. Pek med tærne. Beinet opp, beinet opp, beinet opp!»

Et tjuetalls kvinner og menn gjør sitt beste for å få det meste av kroppen vannrett med ett bein i bakken og det andre langstrakt bak. Senterleder Charlotte Andal Møllen (37) er med på klassen, så kanskje gir de spesielt mye i dag. Men ikke alle klarer det: «Kroppen skal se ut som en T, ikke en ødelagt paraply!».

Det er 40 grader i rommet, klærne er minimale og svettemengden enorm. «Ja,» tenker du. «Skjønner. De svetter.» Men nei, du forstår sannsynligvis ikke. Her drypper det svette. Den flyter utover og fyller shortser og singletter. Renner ned på håndklær og gulv. Etter 90 minutter er alle klær en nyanse mørkere enn da timen startet.

- Det var et sjokk, sier Charlotte om sitt første møte med bikramyoga.

Hett møte

Det var seks år siden. Hun sto da i New York, omtåket av jetlag og fikk en løpeseddel i hånda om «Hot yoga».

- Jeg trodde det betydde trendy yoga eller noe, og møtte opp i vanlige treningsklær, sier hun.

Det ble en varm opplevelse.

- Men jeg likte det med en gang. Etter fire klasser den uka var jeg hekta, og bestemte meg for å åpne bikramstudio i Norge, sier Charlotte, som nå sitter gjennomsvett i nettopp sitt eget studio i Homannsbyen i Oslo.

Bikram Yoga Oslo, som Charlotte driver med kollega Resh Gupta-Erichsen (32), åpnet januar 2011 - fem år etter det første hete møtet. Mellom Charlotte og bikramyogaen, altså. Møtet med Resh kan vel også omtales som hett, men det kommer vi tilbake til.

Krevde mye

Etter New York var Charlotte sulten. Men å gå fra å være naturterapeut til å åpne eget bikramyogastudio krever sitt. Blant annet må alle lærere undervises og sertifiseres av mannen bak yogaformen, Bikram Choudhury selv. Det betyr flere måneder med intensiv trening i Los Angeles eller på Hawaii, og som alenemor med en fire år gammel sønn tenkte Charlotte at hun måtte legge planene fra seg.

Da det var tid for sommerferie i 2007, tok hun sønnen med til Ibiza. Her var det et bikramstudio hvor hun kunne ta noen timer, om ikke annet. Men det ble mer enn noen timer. Innehaveren av studioet tilbød seg å trene Charlotte i tre måneder, legge grunnlaget som var nødvendig før Hawaii og Bikram Yoga College of India.

- Jeg måtte bare gjøre det. Jeg ringte eksen, faren til sønnen min, og sa: Nå tar jeg Sebastian i tre måneder, og så tar du ham i tre måneder mens jeg er på Hawaii, ok?

Det var ok. Dermed gikk Sebastian i spansk barnehage i tre måneder mens Charlotte trente, trente og trente yoga.

To års leting

Tilbake fra Hawaii med godkjenning fra sjefen selv var det tid for å overbevise nordmenn om at svetting er gøy. Hun leide seg inn på et treningsstudio i Oslo og holdt klasser.

- Jeg vokste meg raskt ut derfra. Det ble for mye pågang, så jeg leide meg et lite lokale i Kirkeveien.

Imens lette hun etter et passende lokale for sitt eget senter. I to år. Det var ikke lett å finne noen som ville satse på den ukjente bikramyogaen.

- Det er en interessant prosess å være forretningskvinne. Det er haier der ute. Og du skal være hai selv også. Det skjedde flere ganger at jeg så på lokaler, hadde utredning, at alt virket å være i orden, men at utleier trakk seg ut. De turte ikke investere i ombygging for bikramyoga. Det er mange menn der ute som liker å tro at de vet best.

- Men jeg er veldig sta. Skal jeg noe, så gjør jeg det. Dessuten er det noe med den smerten jeg kjenner i bikramrommet, opplevelsen av å hele tida utfordre grensen for hva jeg kan tåle, som gjør at jeg forstår at jeg kan presse meg selv også utenfor yogaen. Og nå er det jeg som får henvendelser fra utleiere, sier hun.

- Ei venninne av meg sa det nettopp: «tenk så tøft, her har du en alenemor og en innvandrer som sammen starter bedrift, også blir det en suksess!»

Deler visjon

- Det er egentlig en kjærlighetshistorie, sier Resh om hvordan de to møttes og åpnet landets første bikramsenter.

Det var mange tilfeldigheter som skulle klaffe.

- Jeg, ei indiske jente fra Australia, møtte en dansk-norsk mann som introduserte meg for den indiske bikramyogaen. Jeg flyttet til Norge med ektemannen min i 2010 og her møtte jeg min «kone», sier Resh og ser bort på Charlotte.

De to forretningspartnere sitter på gulvet i yogaklær, tett i tett. De har nettopp vært inne og smakt sin egen 40 graders varme medisin og den ene fullfører den andres ivrige forklaringer.

De hadde den samme visjonen, forklarer de. Og at de deler mye er tydelig. De har begge et klart personlig forhold til yrkesveien. Og en tydelig styrke.

- Bikramyoga vekker meg. Hjertet mitt, hjernen min. Bikram sier at yoga gjør deg til deg, sier Resh, før Charlotte fortsetter:

- Det er fysisk veldig tungt. Så der og da er du bare deg. Du er der du er. Og du er fornøyd.

Derfor handlet de begge på instinkt da de bestemte seg for å åpne senter, mener Resh. Det var helt nødvendig.

- Det var ikke et spørsmål om hvis, men når. Og nå har vi skapt vårt eget fellskap.

Multitasking

Og felleskapet, det går bra. I store og luftige lokaler har Oslos eneste sertifserte birkamstudio klasser fra halv sju om morgenen til halv ni på kvelden, fra mandag til søndag. De er fire fast ansatte og 12 lærere og har nettopp sendt to elever til verdensmesterskap i Los Angeles.

- Det går så det suser. Jeg brukte flere år i forkant, jobbet omtrent gratis for å bygge oss opp og skape en kundekrets. Så selv om det nå bare er et år siden vi åpnet, har vi gode tall. Vi kommer til å åpne et nytt studio om ikke lenge, sier Charlotte.

Hun har barn, hund og jobb. Hun er arbeidsgiver, sentereier, skal undervise selv og rekke å trene selv. Hvordan er livet som travel forretningskvinne forenlig med yogaens filosofi om sjelefred?

- Det har jeg også tenkt på. Det blir mye multitasking. Men jeg har funnet ut at meditasjon ikke er annet enn å finne roen i det du gjør og der du er, når du er der. Kanskje blir det aldri rolig rundt deg. Da må du begynne fra innsiden.

- Og når du er inne i bikramrommet, enten du underviser eller trener selv, stilner alt. Du må være så tilstede, sier Charlotte.

Dessuten har hun aldri mistet nattesøvnen over senteret.

- Jeg har sovet godt fordi jeg hele veien har visst at det ville gå bra. Da vi åpnet senteret, hadde jeg 500 kunder på vent.

Smøretur

Likevel, tyngre og mer sparsommelige tider har det vært. Så det er godt når det snur. Sjefen selv, Bikram, har tatt patent på yogaretningen og høster kritikk for det flere tolker som pengegriskhet i et ellers idealistisk fagfelt. Argumentet for patent er et ønske om å sikre kvalitet. Men også å tjene penger.

- Bikram sier: I like money. Og det kan kanskje høres arrogant ut. Men jeg har nå begynt å tjene penger etter å ha jobbet nesten gratis i to år. Og jeg tenker at det ikke er feil å måle suksess i penger. Hvis jeg kan tjene penger på yoga, betyr det at jeg gjør noe riktig, sier Charlotte.

Det betyr også at hun kan kjøpe «smøretur» som hun kaller det, til nå ni år gamle Sebastian.
I sommer er det Frankrike og Nice som gjelder. Bading, sol og mamma helt for seg selv er belønning for måneder og år preget av målrettet yogajobbing.

- Vi skal snorkle, sier Sebastian mens vi venter på flytoget på Oslo S.

Gutten som har malt et bilde til senteret med teksten «I love yoga», sier nå:

- Jeg hater yoga.

Men det proklameres med et smil om munnen.

Tok sjansen

- Det har nok blitt litt mye yoga på ham. Særlig under åpningen, fra begynnelsen av 2011 og et år fram i tid, har han måttet innfinne seg med at vi jobbet mye. Men han vet at vi ikke hadde kunnet dra til Nice om jeg ikke hadde satset på studioet, sier Charlotte.

Hentet fra: dagbladet.no
Remi Lurud